Autmn sun – bokeh

Vi er mange som elsker høst, men vi kan også være mange som hater den når det regner i 10 dager i strekk, det er da det er kjedelig å være hobby fotograf!

Men den kan også være veldig fin, her er høsten på sitt beste med meg i fjellveggen på svalbergene. Jeg venter fortsatt på å få omdøpt navnet på bloggen, så jeg biter det i meg å fortsetter uansett i mellomtiden.  Det er så realt og ha to kameraer, et står på stativ bak meg og et holder jeg i hendene der jeg sitter samtidig som jeg prøver å skjule fjernkontrollen til det andre. Mye jobb her, hva syntes du ? gi meg gjerne like og delinger setter jeg stor pris på. Jeg burde vel også hatt logo på mine bilder, men jeg synes det ødelegger bildene?

Ikke skam deg for det du tror på

Jeg er her enda en gang. Jeg har bestemt meg for å starte alt på nytt så jeg har slettet alle innleggene mine om mitt forhold med psykopaten. Mest for min egen del, ikke det at jeg er redd for at vedkommende skal finne bloggen, men det tar på å rippe opp i alt som har vært og hvis du selv har vært i et slikt forhold eller kjenner noen som har det så tror jeg du vil forstå. Slikt tar lenger enn normale kjærlighetssorg og lege, men jeg er sterkere enn noen sinne nå. Å jeg ser håp om at fremtiden min er lys, den er ikke mørk lenger som den var for jeg har funnet håp i gud. 

Vedkommende tok fra meg alt, også troen på gud. Jeg fikk jo ikke ha mine meninger å jeg fikk ikke gjøre det jeg ville, han styrte meg og hadde kontroll mer enn jeg hadde kontroll over meg selv! 

Nå fremover skal jeg bare la meg selv få leve det live jeg har lyst til å leve, jeg skal gi meg selv friheten til å få det bra med meg selv. Jeg skal gå ut og våge å leve, noe jeg har satt på vent i 4 år. 5 år av livet mitt er borte, hadde det vært lov så hadde jeg endret fødselsdato for jeg er 90 – modell. Å jeg er der mange ikke vet hva de vil med livet sitt. Føler jeg er der når vi ble ferdige med ungdomsskolen, haha! Alder er jo bare et tall, sies det, folk prøver å fortelle meg at jeg ikke henger for langt bak, men at det viktigste er at jeg får meg et trygt nettverk med gode venner, trygge rammer og rutiner i livet som er der for meg for den jeg ER. Jeg må kunne lære meg å stole på mennesker på nytt, jeg må lære meg og like meg selv for den jeg er. Å jeg skal bruke året på og bearbeide angsten som har forverret seg etter disse årene, ved å møte frykten , møte det sosiale så jeg skal overhode ikke ligge på latsiden selv om jeg har et år fri. Jeg trenger det, for det har virkelig vært tøffe dager og tider for meg, jeg har jo vært så langt nede at jeg ville ikke leve lenger. Jeg var totalt lei av alt, men min redning var å finne  Gud. Jeg var nyskjerrig på denne guden som mamma og pappa trodde på, som bestemor elsket av hele sitt hjertet. Jeg var nyskjerrig på om det virkelig var noe, og nå vet jeg. 

Å jeg angrer ikke på at jeg har gjort det, du tror kanskje ikke på noen gud? Det er helt greit, men jeg skammer meg ikke for min tro. Jeg skammer meg ikke for å rope ut høyt at jeg er blitt en kristen. Vi alle mennesker er forskjellige, vi alle har våre tro, min tro har jeg satt til Gud for jeg vet hva Jesus har gjort med meg. 

Selv om jeg har overgitt meg så vet jeg at jeg vil få noen tunge dager fremdeles, men jeg kjenner allerede at jeg vil få noen bedre dager enn jeg har hatt før. 

Jeg har allerede på kort tid funnet en menighet jeg går i , som jeg også trives i og føler meg hjemme i. Jeg gleder meg til flere lørdagskvelder hvor jeg skal møte opp der, og møte nye mennesker for hver gang i troen på Jesus. 

Jeg vet at for hver gang jeg drar dit vil jeg få forskjellig syn på det å være der, noen ganger kan jeg kanskje klare å være til stede lenger enn andre dager, men noen ganger, kan jeg bare ikke stoppe angsten så da er det bedre å være ærlig med seg selv og kjenne etter at det er greit å gå tidligere enn man har planlagt. For hvis man presser seg selv for mye, for hardt, så vil man kunne gå på en smell, det er noe jeg ikke ønsker og gjøre. Panikk angst, kommer helt ut av det blå også, det er ikke noe som gir deg beskjed om at du får det, du kjenner bare svetten renner i store vanndråper nedover ryggraden din og pulsen begynner å øke og øke. Noen ganger kan det føles ut som noen kveler deg, presser halsen din tettere og tettere, for klumpen i halsen kan bare vokse seg større når du står i panikken. 

Tro meg, det er en følelse jeg helst vil slippe unna.

De menneskene jeg har blitt kjent med til nå, er så forståelsesfulle. Det er greit om jeg må gå om jeg ikke har planlagt det, og jeg skal ikke sitte igjen med dårlig samvittighet sier de. 

For jeg er blitt fortalt at mange som sliter med sosial angst, tørr ikke å gjøre det man har lyst til , de tørr ikke og ta det steget å hjelpe seg selv til å bli frisk, men jeg har bestemt meg for at nå har jeg hatt angst lenger enn jeg ønsker å innrømme for meg selv, jeg har gjemt meg lenge nok sammen med denne drittsekken som ødela livet mitt, men nå skal jeg få det bra. Jeg skal våge å leve, jeg skal gjøre alt jeg har lyst til uten at angsten skal stoppe. For du er ikke angsten, angsten er ikke deg , vi er sterkere enn denne lidelsen. Og jeg tror på at vi kan klare det vi vil, viss vi finner denne viljestyrken i oss å bare tar livet av demonen i oss. Jeg vet det er forferdelig vanskelig, men jeg orker ikke lenger det livet med angst mer, jeg vil kjenne på det å leve . Kjenne på den følelsen hvordan det er å være et menneske. Hvordan det er og ha et liv med gode mennesker rundt deg. Kjenne på den følelsen hvordan det er å ha gode venner, som heier på deg, jeg har bare hatt meg selv, familien min og drittsekken. Jeg har vært mer ensom enn jeg vil innrømme. 

Men jeg er virkelig taknemlig for de menneskene som har kommet inn i livet mitt, som bare drar meg opp og ikke ned. Jeg har fått en smakebit på hvordan det er å ha det bra, og jeg ønsker å fortsette med det, jeg vil ikke legge meg ned å dø. For jeg skal leve , å le høyere enn noe annet, jeg skal ta livet av demonen som har bosatt seg i meg. Å jeg skal kjempe hvert eneste sekund, minutter, timer, dager, uker, måneder , år og jeg skal ikke kjempe alene for jeg har en hånd jeg kan strekke ut til hvis det blir for vanskelig. 

Dette skal jeg klare sammen med gud, sammen med min familie, sammen med felleskapet mitt !

Edit: Om få dager vil bloggen bli endret til fornavnet mitt og etternavnet mitt Lise Brevik. For det er lettere å huske og har en lettere helhet å klang i seg , og tusen takk for at du brukte litt av tiden din til å klikke deg inn på universet mitt her på siden min! ♥

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top