Å være religiøs var helt sinnsykt

Ok, jeg vet det er en ganske drastisk overskrift jeg kom med her, beklager om jeg støter noen det er ikke det jeg ønsker å oppnå. Påenget er at Martin tok fra meg troen på gud. Jeg fikk ikke tro på gud av han!  Når jeg tok temaet opp til han lo han som han hadde hørt verdens morsomste vits…. Han gikk og kalte meg for superkristen, for at jeg gikk av og til på møter på bedehuset å møtte venner i salem.

Han kaldte meg superkristen for at jeg gjorde noe nyttig for andre den dagen jeg valgte å være medhjelper på vårfesten for de som hadde en utfordrende hverdag. For tiggere og rusmisbrukere.

Det var som om han var sjalu på at jeg ville være til hjelp for andre som virkelig trengte hjelp, selv om det var for en dag. Noen timer!
Han påsto at det ikke var noe liv etter døden. Alt han sa  var at han var skikkelig bestemt på at når vi er døde så er vi død da er vi ferdige, over og ut. Å hvordan kunne jeg tro på en slik gud når jeg ikke hadde sett han? han fortalte meg at jeg hadde laget gud som en fantasi figur på den samme måten som små barn lager seg fantasi venner!! Det er som om når du hører noe lenge nok så begynner du og tro på det, jeg begynte mer å mer og tenke at det fins kanskje ingen gud enn hvor fælt det høres ut til. Jeg ba mindre å mindre, til slutt ba jeg ingenting. Jeg tok ikke frem bibelen en gang for vist jeg hadde den fremme så ville han bare finne på å rive ut sidene, bibelen som jeg arvet etter bestemor. Ikke tale om han fikk røre den!

Det han ikke vet var hvor vondt det var for meg å høre han fortelle at gud ikke fins , han var så bestemt. Så spurte jeg hvordan vet det, hvordan han viste at gud ikke finnes … Da fortalte han meg og så meg dypt inn i øynene å sa : –  “For jeg har studert det!” Jeg husker jeg lo høyt innvendig. Ingen kan studere noe slikt! Folk må få lov til og ha sine meninger. Jeg respekterer andre som ikke er kristen og tror på gud, jeg respekterer folk som har en annen legning selv om jeg er en kristen.Jeg respektere dere som tror andre ting. Jeg respektere også dere som tror på videnskapen.
Å være religiøs var helt sinnsykt , som om han så på meg som om jeg var gal i hodet Jeg sliter fremdeles med å finne tilbake til troen på Jesus og føle at jeg er tilgitt.  Jeg sliter med det for Martin alltid latterliggjorde meg for min tro. Det rare var at jeg lot han holde på for å skape “fred” i mellom oss. Jeg er sint på meg selv, for at jeg lot meg bli dårlig behandlet, men jeg så jo det ikke. Jeg tror alt for godt om mennesker, å gir alle flere sjanser. Jeg har lært at vi burde være mer forsiktige med å ta til oss mennesker , være forsiktig med å åpne oss for andre. Den du blir virkelig forelsket i, kan vise seg å være et monster som bare er ute etter å ødlegge livet ditt for å få det bedre selv.

Jeg sier ikke at dere aldri skal forelske dere , men bare vær forsiktig. Jeg personlig vet nå hvordan en psykopater er, jeg har radaren ekstra åpen når jeg slipper inn nye mennesker i livet mitt. Nå er jeg også på ferie i eksostiske Norge. Hvasser. Dere aner ikke, det er som jeg svever i disse dagene. Å komme flere mil unna M , var balsam for sjelen. Jeg kjenner jeg tror jeg jobber mer med meg selv enn det jeg egentlig er klar over. Jeg kommer til å slutte og dele flere innlegg nå, for jeg må jo bare prøve og se fremover.

Hvis jeg skal rippe opp i disse sårene så vil jo sårene aldri gro, men jeg trengte å dele det jeg har delt til nå. Jeg trengte det virkelig , denne frustrasjonen er blitt mindre å mindre over Martin, jeg ser håp. For jeg vet det er håp. En dag skal vi se hvem som ler høyest til slutt meg eller deg Martin. Jeg skal vinne over deg, jeg skal stjele tilbake min kraft som du stjal fra meg. Jeg frykter ikke at du i flere år fremover skal gjøre meg vondt lenger. Det at jeg er nå kvitt deg for evig kan jeg ikke beskrive med ord.

Jeg tror på gud. Jeg trenger ikke og gjemme bibelen min for deg lenger, som jeg arvet, jeg kan endelig begynne å være meg selv med min tro. Jeg kan være med felleskapet mitt igjen, å bli en del av de på nytt. Du lot meg ikke gå. Jeg mistet en stor del av meg, men vet du hva? jeg er takknemlig av at jeg møtte deg også, for selv om du gjorde meg bare vondt, kjenner jeg at jeg dag for dag blir sterkere å tørr og være mer meg selv som den jenta jeg var før jeg traff deg. Jeg gir meg selv lov til å la sårene ta tid til og gro. ——–

Hvis det tar et, eller to år til for at minne mine om deg blir svakere, så ok, jeg må bare bruke tid nå. På meg selv og mine.

Du er så lettlurt

Det var sommer. Mormor var på besøk til oss mormor som er 86 år. Vi var på sjøen , meg mamma , pappa , store søster og kjæresten og Mormor var med. Vi skulle trekke krabbe garn og mormor var helt i ekstase! Jeg lå på dekk og koste meg glugg med å drømme meg inn i en bok, jeg husker ikke hva jeg leste , tror det var sønnavind. Jeg har nettopp lest 96 hele bøker av sønnavind serien nå.

Vi koste oss skikkelig ute på dekk alle sammen, det var godt å se at mormor også hadde det bra. Hun elsker jo krabbe, og ble som en unge når hun fikk sett det lå 6 krabber i en teine. Jeg sendte deg snap av meg og mormor av at vi sitter tett inntil hverandre.
Så svarer du med : “Skal vi drikke i kveld?” jeg svare tilbake til deg og sa at jeg skulle være sammen med familien min i kveld for jeg måtte sette ned foten noen ganger til deg. Store søster som er hjemme to ganger i året ettersom hun bor i Tyskland. Jeg ville selvsagt tilbringe tid sammen med dem , men det tålte du ikke. Du ville ha meg for deg selv, så du begynte å skrive at du måtte snakke med meg i kveld som du ikke kunne skrive. Snakke med meg om at vi kanskje skulle bli sammen , endelig utvikle alt vi hadde til et forhold. Gleden boblet i meg. Hadde jeg endelig klart det? å kanskje la deg bli min? Jeg fortalte til familien min at Mormor kunne spise krabben min for jeg måtte tilbake til leiligheten min for at jeg skulle møte Martin. De så jo at jeg var helt full av iver. Så på grunn av meg kjørte vi tidligere tilbake til land på grunn av at jeg skulle møte deg den kvelden. En del av meg ville være hjemme sammen med de, men så ville jeg jo snakke med deg nå som du endelig kanskje hadde bestemt deg for å utvikle det vi hadde.

// Foto© Emilie Brevik 

Jeg dro til leiligheten min. Kjøpte noe øl som jeg fikk penger fra deg til å kjøpe . Fy søren, jeg er sint for at jeg alltid har gjort som du har sagt. Jeg er sint for at jeg aldri har turt å satt ned foten til deg! Jeg er sint for at jeg lot meg bli brukt av deg på den måten som alle andre så det, men jeg trodde det var kjærlighet. Da jeg kom tilbake til leiligheten dusjet jeg, fønet håret, satte på musikk og sminket meg. Jeg husker jeg var veldig nøye på hvordan jeg la sminken den dagen , for det skulle se bra ut, men hva var vitsen? du brydde deg jo ikke hvordan jeg så ut uten eller med sminke uansett. Hvorfor la jeg så mye tid på å se bra ut for deg når du aldri ga komplimanger? og når du alltid fant feil selv om du viste jeg ordnet meg for deg? Jeg begynte å bli ferdig så jeg sveipet over gulvet med slike engangsmopp fra coop, jeg tente te lys og gjorte det virkelig rent. Jeg sendte deg melding når jeg var klar til at du kunne komme til meg. Jeg ventet og ventet på svar, sekundene, minuttene og timer gikk. Jeg spurte hvor du var, men ingen svar fra deg. Da kl viste seg å bli 12,  lyste du opp på displayet mitt på mobilen. En ny snap fra Martin! Der fikk jeg snap av at du drakk sammen med kompisene dine med store kanner med brennevin, jeg spurte om du var her snart. Endelig så skriver Martin, men jeg tror hjertet mitt skulle drukne. Det som lyste opp mot ansiktet mitt var: “Du er så lettlurt”  Jeg bestemte meg for å dusje av meg all sminke igjen og rense huden min. Du åpnet den og sendte meg selfie av deg og en annen jente som var på festen. De timene, jeg sto å stylet meg var bortkastet, turen tilbake til leiligheten var bortkastet. Jeg kunne være hjemme å kost meg sammen med mormor og de andre, i stedenfor å bruke opp tiden på å vente på den største drittsekken jeg noen gang har møtt. Etter denne kvelden snakket vi ikke sammen på flere dager, men når vi snakket sammen igjen var alt glemt. Som om du aldri har gjort noe galt. Det ble aldri noe av at du tok opp temaet om forhold. Du kom aldri til meg den kvelden for å snakke om det og at vi skulle være sammen. Det skjedde ikke , for da lå du å spøy hele dagen. Jeg husker jeg frydet meg over de gangene du våknet av migrene etter du hadde drukket, men jeg sa det aldri til noen. Det var min lille hemmelighet jeg hadde for meg selv.

Røde merker på hånden

Det er gøy å se at dere deler innleggene mine. Jeg merker det gir meg enda mer glede i å dele dette med dere, selv om jeg bruker dette igjennom prosessen i min terapi.
Kjenner at det er litt skummelt siden hvem som helst kan lese det jeg skriver. Å Martin kanskje personlig kan oppdage det, men han vil jo uansett aldri bry seg. Eller hur? Han har jo aldri brydd seg opprinnelig om meg heller.
Det forstår jeg nå. Jeg trodde han bare var en drittsekk, men nei han der er noe større enn en drittsekk…
Ikke rart jeg hadde vanskelig med å komme meg innpå han og la han åpne sine følelser for meg?

Jeg var med han en del på fester rundt om kring da vi holdt på eller da jeg trodde vi hadde en seriøs greie sammen. Eksen min var på festen også, og jeg snakket en del med han og jeg så at Martin begynte å bli urolig og klarte ikke å sitte i ro.
Han satte seg også ved siden av meg , for å late som det var han som eide meg selv om han egentlig ikke eide meg i det hele tatt. Jeg var jo tråsalt singel, Martin ville at vi skulle ha det slik vi hadde det. Være gode venner og bare kose oss, men han ville alltid eie meg for det. Det var som om han følte han hadde en slags rett på meg? at jeg var hans.
Det var da jeg mange ganger ikke forsto hvorfor han ikke ville i forhold med meg.

google.no// Bildet er hentet fra google 

Han tok hånden sin i min. Jeg følte jo meg heldig for jeg ville jo at han skulle gjøre det, jeg bare ventet på at han skulle vise litt “kjærlighet”  at han gjorde det for at han var glad i meg.
Etterhvert spurte han meg om han kunne prøve å klemme hånden min det hardeste han kunne, jeg trodde han ville det for moro og at han stoppet opp når jeg sa stopp. Men da var han liksom inn i en trassalder, og bare fortsette å klemme hånden min!
Jeg ropte STOPP , det er vondt, men med det første stoppet han ikke. Eksen min reagerte så mye på det at han tok med meg ut å sa at det han nettopp gjorde med meg var voldelig! Slik sa han: “Martin , er jo voldelig med deg!
Lar du han få lov? han kunne faktisk slått til Martin viss han ikke dro meg ut. Jeg husker jeg sa til eksen min: “Det er bare en intern greie vi har” , men han så på meg at det ikke var sant. De gangene han klemte til hånden min slik, var når jeg hver gang tok tak i hånden hans for jeg ville holde han i hånden å kjenne nærheten.
De gangene klarte jeg nesten ikke å røre på fingrene mine etterpå. Å fikk røde merker.  det gjorde sinnsykt vondt. Han var sterk den gutten, skulle tro han ville knekke fingrene mine.. Når jeg tenker tilbake til det og innser hvem han er nå gjør det meg vondt.
Vondt at de må ha det slik med seg selv. De kan jo ikke ha det godt?!

Jeg ville så inderlig hjelpe han til å bli en bedre person. I begynnelsen trodde jeg at jeg klarte det, for familien hans fortalte meg at han aldri hadde tatt med seg en jente hjem før på den måten han gjorde med meg.
De nevnte også at han ble i en periode en helt annen gutt, en mer gladere gutt. Da tenkte jeg at det var for at han begynte å få følelser for meg eller noe, men sannheten var at han kan endre seg sykt til hvem som helst og hver enkelt. Jeg kan ikke se for meg hva familien går igjennom eller har gått igjennom!
Jeg har fremdeles kontakt med søskene hans, for noen fine mennesker. Søstrea hans ble en lille søster for meg! Broren hans, for en fyr! Så snill og så omtenksom som ikke gjør noen vondt og som aldri dømmer!
Skulle ønske Martin hadde fått en del av broren sin. Jeg får vondt av de, jeg husker jeg sendte melding til Martin på julaften og ønsket han bare en god jul, spurte hva han gjorde. Da satt han til en kompis og drakk. Det er trist på familier som drikker i julen og misbruker alkohol, men noen ganger når Martin drakk var han egentlig lettere å ha med og gjøre, synd og si. Jeg slettet alle videoer og bilder jeg hadde av han på mobilen for noen uker siden jeg har rett å slett ikke orket å gjort den jobben der før å gå til arkivet og gå igjennom hver video, men lettelsen over og ha slettet de, jeg har ikke ord… Nå er det ingenting som kan minne meg om han lenger, tror jeg…….. Bare minner fra tiden sammen med han….

INGEN SKAL DØ ELLER LEGGES I GRAV!

Jeg var så forelsket i deg, men det ville du aldri se hver gang jeg snakket om vi kunne utvikle forholdet vårt sa du: Forhold er noe som kommer naturlig, det er ikke noe du trenger å tenke på. 5 minutter etterpå så du kanskje ansikt utrykket mitt og du angret på hva du sa og du snudde helt om: « Det kan henne vi blir det en gang « Vi kan jo prøve, å se hvordan det går» det hjernevaska du meg med i 4 år. Jeg venta på deg i 4 forbanna år og du brukte meg som en j*** nikkedukke , jeg gjorde også mye for deg for at jeg håpet på at du skulle se hvor god jeg var mot deg. Alt jeg gjorde, for at det kanskje ble forhold mellom meg og deg.

Det ble en annen stemning i leiligheten når du prøvde å god snakke meg med din overfladiske sjarm. Verste var at du viste hvor du hadde meg, du viste jeg var så svak for deg. Du viste akkurat hva du skulle si for å få meg til å gjøre ting. Til å ikke si nei til deg.

Du var en veldig vanskelig person å forstå seg på. Selv hvor mye vi var sammen klarte jeg ikke å komme helt inn på deg, hvem du var.

Følelser var noe du aldri ville snakke om når jeg tok opp temaet, da var det fort at du bare tok det inn i det ene øret og ut i det andre, så snakket du om deg igjen- Hvor bra du gjorde det på jobb, at du fikk en god stilling kunne klare hele butikken alene. Du fortalte hvor godt de rundt deg syntes om deg. Å hvor mye kunnskap du hadde. Jeg husker du sa en gang til meg at jeg ikke forsto hvor mye jobb du hadde ansvar for da sa du til meg: «du vil aldri forstå hvor mye det er» men alikevel kunne du fortsette og snakke om det samme temaet. Jeg måtte jo bare lytte til deg, jeg hadde ikke så mange andre valg. Så fort jeg prøvde og snakke om noe som interesserte meg bare lo du og jeg husker ikke alltid hva det var du brukte å si. For jeg har prøvd å blokkere ALT.

For du kunne virkelig rakke meg ned. Hvorfor ? Jeg hadde jo aldri gjort deg noe, men alikevel var ALT min skyld hvis det endte med at vi kranglet, noe diskusjoner ofte førte til.

Jeg husker også når mormoren min skulle opereres for kreft for ikke lenge siden og det fortalte jeg deg på en melding mens du var på jobb. Du begynte å smile til meg etter du hadde satt deg i sofaen til rette: « Er det deg eller mormoren din som skal operes for kreft?» Med det lure smilet ditt. Når jeg ser tilbake ser jeg hvor mye bensin det egentlig ga deg, du ble så oppkavet, og våken. Giret når du så deg gikk innover meg. Fy faen tenkte jeg mange ganger noe jeg ikke sa høyt til deg.

Etter jobb kom du til meg for at jeg hadde øl i skapet. Du besøkte aldri meg, men du kom til meg kun for at jeg hadde kjøpt øl til deg. Det var jo det jeg kunne bruke for at jeg skulle få deg til meg jeg kunne lure deg med å få deg i armene ved å ha øl i skapet. I fylla kunne du også oppføre deg som en liten unge. Du skyldte på at: «Jeg elsker å terge» når jeg er full.

Du kunne være så stygg med meg at du la en brukt snus i øl boksen min uten at jeg viste det før jeg skulle drikke. Det er så mye kommentarer som sitter igjen hos meg som jeg vet tar tid for å reparere.

Det var en periode du hadde veldig stor fokus på trening. Du ville bli personlig trener, du sa til meg at du hadde begynt med et kurs på nettet på chatt når jeg hele tiden ville snakket med deg, du vet når du liker en gutt veldig godt vil du snakke med han hele tiden.

De gangene jeg spurte om hva du gjorde så sa du at du leste til og bli PT. Jeg trodde jo på deg jeg vet du, men sannheten var at du sa det for at jeg ikke skulle mase på deg. Jeg er 110% sikker på at de gangene du sa du leste, var at du satte foran pc´n å spilte skytespill med kompisene dine. Er det COD det heter? Jeg er ikke så god på det spille greiene, men det er noe som er veldig populært som mange blir avhengi av hvert fall.

Du viste også at jeg slet en del med sorg etter bestemoren min døde for 8 år siden som jeg fortalte deg i begynnelsen: Ja det er 8 år siden, men det føles ikke som det er 8 år siden hun døde.

Det varte ikke lenge du kunne lytte til hva jeg hadde å si så ofte før du køddet alt til. Plutselig satte du på kristne sanger på mine morsomme bekostninger. du fant frem «hjemme i himmelen» jeg klarte ikke å holde tårene mine inne. «Kan du skru av?» Spurte jeg Martin. «Hvorfor det»? Er det ikke bra laget?»

«Hør på teksten nå» «HJEMME I HIMMELEN SKAL INGEN MER GRÅTE, HERREN SKAL SELV TØRKE TÅRENE AV, HJEMME I HIMLEN, SKAL INGEN MER SORGE, INGEN SKAL DØ ELLER LEGGES I GRAV!»

» sang du etter sangen, jeg hadde lyst til å kaste han ut, men jeg turte ikke.Han viste at den sangen ble spilt i begravelsen til bestemoren min. Han sa en gang: «Jeg vet at dette er veldig stygt gjort av meg, men jeg bare må»Nå i dag vet jeg hvorfor du måtte gjøre slike ting mot meg. For du fikk bensin av å se meg lei meg å bli ødelagt, for det er det psykopater gjør og det er sånn de driver, de liker å knekke oss psykisk og fysisk.

Noen ganger var du på badet med meg også, jeg prøvde å fikse panneluggen min ved å rette den med rettetang. Du så på meg og det som kom ut fra deg var: “Pannelugg er så nasty” sa du, du må spare til skideskille, det er mye finere på deg!” Hvordan vet du det? sa jeg til han.. Martin: “Jo , for du ser NASTY ut med pannelugg” og når det kunne være litt stille mellom oss kunne det komme fra deg: “Emilie, du  har en stor kvise mellom skuldrene, har du hørt den vitsen før? han begynte å gjenta vitsen oftere til meg slik at jeg vireklig skulle ta det inn med teksje …………………………………………………………………………………………………………………………………………………….

Jeg trodde det var kjærlighet ved første blikk

Starter på nytt som ikke er første gang, men nå trengte jeg virkelig en ny start. Jeg har vært brutt ned i et halvt år av å innse etter 4, 5 år at jeg var et psykopats offer. Det finnes 3 forskjellige grad av psykopater jeg hadde en narrist og manipilator. Det gikk virkelig inn på meg, jeg skjønte ikke hvorfor jeg ble så deprimert eller plutselig mistet all selvtilitt. Jeg forsto ikke hvorfor familien min var så bekymret over meg hvem jeg var så mye sammen med for han oppførte seg sååå hyggelig. Det hente stadig at mamma ble fra seg å gråt da jeg dro å skulle møte vedkommende også, som jeg velger å  kaller for Martin. Jeg sitter igjen med dårlig samvittighet over at jeg har gjort familien min så bekymret at jeg selv trodde det var sann kjærlighet, min største kjærlighet , men han hadde overfladisk sjarm og klarte å sjenke meg med sin sjarm fra første øyeblikk. Jeg trodde det var kjærlighet ved første blikk, men sannheten var at han selv som person vet ikke hva følelser er han har ingen empati. Han lyver så mye at han tror på ting selv. Jeg husker jeg spurte han en gang om han hadde noen diagnoser siden jeg har fått en dose med bipolar og andre små ting på kjøpet, men da svarte Martin: “Jeg er helt frisk og har helt friske gener” måten han sa det på ga meg enkelte ganger en creep følelse. Han var og er avhengi av alkohol. Jeg tror han bruker det som en slags medesin. Han drakk alltid i mitt nervær bestandig! Han kunne sitte der og drikke flaske etter flakse og det var jeg som hele tiden måtte kjøpe øl for han selv om han var gammel nok selv, men han skyldte på at han ikke turte siden han jobbet på ene avdelingen.
Han brukte min sosiale angst mot det å sa ofte: “Du vet at jeg gir deg en tjeneste nå Emilie? når du gjør ting som du ikke har lyst til som du frykter så blir du bare bedre på det”  det sa han alltid når jeg skulle kjøpe øl til han. Ikke bare en sekser med tuborg eller hansa, men 3-4 seksere! Hva måtte de i kassen tro om meg?? Som kjøpte slik mitt på en uke dag? Jeg husker jeg mange ganger skulle ønske at jeg sank igjennom gulvet når jeg sto i kassen, men jeg ba alltid om kvittering i håp om at de skulle forstå at det ikke var til meg. For det var det ikke, jeg kunne drikke to bokser for å holde han med selskap, men resten tok han nesten på styrten. Da ble han ubrukelig, selv om vi koste oss og hadde noen få koselig stunder men de begynner å mer bli visket ut nå.

En gang jeg flyttet. Var han til meg flere dager på rad, men det var viktig å ha øl i kjøleskapet, men lørdag kveld ble han tom. Over meg bodde det en alkoholiker å han sa til meg flere ganger: Emilie, kan du ikke banke på døra til han der oppe å spørre om du kan få en wisky flaske? han ga seg aldri. Jeg måtte gå opp til 70 åringen over meg. Jeg banket på døra hans 03.00 på natta, fy faen så redd jeg var. Han kom å åpnet døra, jeg følte meg nesten som en hore, for hva måtte vel ikke han tro når en 20 åring banker på døra hans?! jeg fikk komme inn til han. Jeg fikk med en wisky flaske som jeg kunne ta med til Martin. Jeg var der en liten stund som føltes ut som en evighet jeg ville bare løpe ned trappa og ut av huset hans. Det stanket der. Det stanket vireklig fyll.

Jeg må være sinnsyk tenkte jeg som gjør en slik tjeneste for Martin. Jeg lovet at han skulle få igjen 500 kr for flasken, men det har jeg latet som jeg har glemt å gi tilbake. Jeg ser tilbake, jeg kunne blitt voldtatt av en 70 åring. Han begynte å stirre på meg og begynte å nærme seg meg mer, da sa jeg som det var at nå måtte jeg gå. Han viste at Martin var nede å ventet på meg. Han ble med meg ned og inn til Martin, der satt han i 10 minutter og drakk sammen med meg og Martin. Tro meg, jeg hadde lyst til å løpe hjem til mamma og pappa. Jeg ser jo hvor farlig det kunne ha vært selv om de oppførte seg fint. Begge var veldig beruset også. Der satt jeg sammen med to fylliker, en psykopat og sammen med en 70 åring! Martin så jeg etterhvert ikke begynte og like meg, han sa til naboen min at vi skulle legge oss og latet som vi skrudde av lysene, han gikk endelig, men jeg var ikke fri Martin var der fortsatt. Martin ville ikke legge seg før han fikk tømt sin dose. Selv om jeg var veldig sliten og trøtt hadde jeg heller ingen valg, jeg måtte bare være med så han tok det forgitt at vi skulle ha sex.

Jeg orket ikke å stritte i mot han. Han kunne bli så sint og truende og voldelig med ord. Det er mye slike historier jeg har med Martin. Jeg kjenner jeg blir kvalm når jeg skriver om dette.
Jeg er sjele glad jeg har kommet meg vekk fra hele han, jeg har flyttet hjem for å bo hjemme i et år. For jeg trenger å bygge meg opp psykisk og fysisk.

Etter at jeg forsto hvem Martin var , etter 4 år med veldig mye frem og tilbake falt alt på plass hvorfor han hadde oppført seg så rart mot meg, og jeg har fått bare masse dritt av han mens jeg bare har gitt han kjærlighet. Gitt så mye av meg selv også , men han sa aldri at jeg så bra ut, eller hvor pen og glad han var i meg. Han sa aldri det, bare når han noen ganger skulle få det som han ville kunne han si at han var glad i meg. Jeg trodde jo på det de gangene for han hadde jo hjernevasket meg. Plutselig en dag valgte han å slette meg ut fra livet sitt. Han tok ikke kontakt med meg selv hvor mange uker å måneder som gikk. Etter 2 måneder fikk jeg vite fra søstera til Martin at han har funnet seg ny kjæreste og de skal gifte seg nå i August. Jeg trodde at nå var jeg fri og han aldri skulle plage livskitten mer av meg, men der tok jeg feil. Det slutter nemlig ikke der, men jeg velger å komme mer tilbake til det i neste innlegg. Slik at innleggene ikke skal bli så lange. Nå er jeg nesten sjokkert ved meg selv når jeg ser at jeg har skrevet 1127 ord. Dette trenger jeg virkelig å få ut, tårene triller nedover kinnene mine. Jeg trodde jeg hadde mistet meg selv totalt for jeg er blitt så innestengt, men en del av meg er her fremdeles. Det er jo et godt tegn når tårene triller, da er jeg fremdeles her. Et bevis på at jeg ikke har mistet alle følelsene mine.

Dette er ikke noe jeg finner på overhodet, det er min historie som virkelig sliter på meg fremdeles. Jeg har snakket flere ganger med lenalykke også som har opplevd å vært et offer selv. Hun hjelper meg mye til å si at det ikke er jeg som er syk, å hun ba meg at jeg skulle skrive. Skrive , skrive , skrive å få det ut og skrive hele tiden. Nå kjenner jeg at jeg er godt i gang. Tusen takk for din dyrebare tid hvis du har lest hele innlegget. Dette gjør jeg mest for min egen del, kanskje kan jeg hjelpe andre også for mange tørr ikke å snakke høyt om det eller få det ut på denne måten etter de har vært et offer. Jeg kan forstå det, men for min del må jeg bare skrive. For å kanskje en dag se lyset i tunnelen. Vi sees snart!